Sundag

Eg sit på troppa innved ytterdøra åt den fråflytte naboen og et havregraut.

Når eg reiser meg, sit små sveittedropar att på det grøne panelet.

(Søt) Musikk

Eg er skikkeleg trøytt på ein 16. mai-kveld. Og av alle dei rette grunnane: Piknik. Grilling. Frisbee. Og bunadsskjortestrjuking, då.

Her er ein song som er veldig fin:

Silje Nergaard: Tell me where you’re going

Njusflæsj

Dette har skjedd i dag:

- Eg møtte Ellinor på Dragvoll. Ho kjøpte cappucino åt meg. Det var godt.

- Seinare skreiv eg på heimeeksamen. Stor var lukka då eg oppdaga at eg hadde sett for liten skriftstorleik, og difor eigentleg hadde skrivi mykje lengre enn eg trudde.

- Heime åt eg ei svært vellukka linsegryte (lentilles verts) med tomatar og rjome. Über-nam attpå ein dag med raude dataaugo.

- Eg har jogga, dusja og barbert meg. Medan eg var ute, sto det tri karvebrød i omnen og baka seg. No et eg lunkne brødskiver med store klattar margarin og trøndersk fløytemysost. Eller: “Gudbrandsdalsost slik han vart i Trøndelag,” ifylgje Tine.

Livet er om lag so bra som det er råd, trur eg.

Musikk på ein sundag IV

TLC – No Scrubs

A scrub is a guy that thinks he’s fly and is also known as a buster always talkin’ about what he wants and just sits on his broke ass so (no) I don’t want your number no I don’t wanna give you mine and no I don’t wanna meet you nowhere no I don’t want none of your time and no Chorus: I don’t want no scrub a scrub is a guy that can’t get no love from me hanging out the passenger side of his best friend’s ride trying to holler at me I don’t want no scrub a scrub is a guy that can’t get no love from me hanging out the passenger side of his best friend’s ride trying to holler at me But a scrub’s checkin’ me but his game is kinda weak and i know that he cannot approach me cuz I’m lookin’ like class and he’s looking like trash can’t get wit’ a deadbeat ass So (no) I don’t want your number no I don’t wanna give you mine and no I don’t wanna meet you nowhere no I don’t want none of your time (so no) Chorus If you don’t have a car and you’re walking Oh yes son I’m talking to you If you live at home wit’ your momma Oh yes son I’m talking to you If you have a shorty but you don’t show love Oh yes son I’m talking to you Wanna get with me with no money oh no I don’t want no scrub No scrub No scrub No No No scrub No no no no No no Chorus

Forskuvingar

Vi held fram med å blogge frå kommentarfelta. Silje tipsa meg om Kenneth Koch i ein kommentar om apostrofar. I går fekk eg rota meg til å slå han opp i The Norton Anthology of Poetry (New York: W. W. Norton and Company Inc., 1996, side 1583). Det fyrste som møtte meg, var diktet “Permanently”, som er so framifrå at det lyt kopierast, til enorm glede for nye lesarar, I’m certain:

One day the Nouns were clustered in the street.

An Adjective Walked by, with her dark beauty.

The Nouns were struck, moved, changed.

The next day a Verb drove up, and created the Sentence. //

Each sentence says one thing – for example. “Although it was a dark

rainy day when the Adjective walked by, I shall remember the pure

and sweet expression on her face until the day I perish from the

green, effective earth.”

Or, “Will you please close the window, Andrew?”

Or, for example, “Thank you, the pink pot of flowers on the window sill

has changed color recently to a light yellow, due to the heat from

the boiler factory which exists nearby.” //

In the springtime the Sentences and Nouns lay silently on the grass.

A lonely Conjuction here and there would call, “And! But!”

But the Adjective did not emerge. //

As the Adjective is lost in the sentence,

So I am lost in your eyes, ears, nose and throat -

You have enchanted me with a single kiss

Which can never be undone

Until the destruction of language.

At dette kunne vera eit kjærleiksdikt, tok meg heilt på senga. Det fyrste som slo meg, var at det var oppstykka og usamanhengande – og eg elska det! Etter å ha lese gjennom det fleire gonger, gjekk det opp for meg at strofene er kopla saman med tunne trådar. Soleis konkretiserer diktet historia  om den stakkars konjunksjonen som går heilt åleine og ikkje får det som han vil.

Eg liker at diktet minner om både eit lite drama og eit prosanarrativ – jamfør den formelaktige vendinga “One day”, som diktet byrjar med. Teiknsetjinga er inkonsekvent; punktum etter fyrste “for example”, for eksempel, og “sentence” skrivi med stor og liten førebokstav (alluderer det til dei to tydingane åt ordet – “setning” og “dom”? (Ein “dom” er jo opphavleg knytt til kjenslene, slik “sentence” er avleidd av “censeo” – “dømme, tykkje, meine.”)). Meininga åt diktet blir skapt fortløpande; det skuvar seg og humpar framover. Og endar opp som eit nydeleg kjærleiksdikt retta mot eit “You”, i same strofa som eit “I” opptrer for fyrste gong utanfor direkte tale. Ahh! Dette kan eg lesa høgt for meg sjølv til eg døyr, for det sluttar aldri å overraske.

Musikk på ein sundag III

Vêrfrisk

Det er laurdag og eg høyrer på Mozart.

“Vêrfrisk” er ein neologisme. Det var ikkje eg som fann han på. Det var Kristin som nytta ordet i ein kommentar til posten om vêret som symbol. Og det har fått meg til å tenkje: kvifor fokuserer språket so ofte på det negative? Vi har “humørsjuk”, “vêrsjuk”, “svartsjuk”, og so bortetter. Likeins som Kristin, har eg vel so mykje bruk for tilsvarande plussord. I går var det sol, varmt og klårt. I dag har det vore overskya, svalt og regna litt. Båe dagane har eg vore “vêrfrisk”, fordi vekselspelet i trondheimsklimaet er eit av dei mest sjarmerande trekka med byen. Av di eg er “vêrfrisk”, altso glad på grunn av vêret, er eg “humørfrisk” au. Og eg er “svartfrisk”. Eller kanskje heller “svartfri”? Eg har ingen håp, inga frykt, og eg er fri – “svartfri”, det motsette av “svartsjuk”.

Men i same stund: Når vi har so mange minusord på “-sjuk”, lyt det vera av di vi har bruk for dei. Språket fungerer på mange måtar kontrastivt, og serleg gjeld vel dette adjektiv. Dei negative orda lyt altso vera skapte fordi vi som språkbrukarar treng å leggje vekt på desse huglaga, motsett dei positive. Dersom ein tolkar dette velviljugt, noko ein skal vera varsam med, men som eg skal gjera no, kan det tyde på at dei positive adjektiva står for ein slags “grunntilstand” som vi tek for gjeve. Når eg møter eit medmenneske, kan eg med det same gå ut frå at ho er “humørfrisk”, til ho eventuelt avkreftar det eksplisitt. Dette skulle setja språket i eit blidare ljos, tenkjer eg! Sjølv om det er å dra eksegesen altfor langt, og det neppe er lingvistisk forsvarleg.

Eit sidespor: Eg liker at “vêrfrisk” kan lesast som “ver frisk”. Frå no skal eg avslutte alle brev, e-postar og telegram med “Vêrfrisk!”.