Forskuvingar

Vi held fram med å blogge frå kommentarfelta. Silje tipsa meg om Kenneth Koch i ein kommentar om apostrofar. I går fekk eg rota meg til å slå han opp i The Norton Anthology of Poetry (New York: W. W. Norton and Company Inc., 1996, side 1583). Det fyrste som møtte meg, var diktet “Permanently”, som er so framifrå at det lyt kopierast, til enorm glede for nye lesarar, I’m certain:

One day the Nouns were clustered in the street.

An Adjective Walked by, with her dark beauty.

The Nouns were struck, moved, changed.

The next day a Verb drove up, and created the Sentence. //

Each sentence says one thing – for example. “Although it was a dark

rainy day when the Adjective walked by, I shall remember the pure

and sweet expression on her face until the day I perish from the

green, effective earth.”

Or, “Will you please close the window, Andrew?”

Or, for example, “Thank you, the pink pot of flowers on the window sill

has changed color recently to a light yellow, due to the heat from

the boiler factory which exists nearby.” //

In the springtime the Sentences and Nouns lay silently on the grass.

A lonely Conjuction here and there would call, “And! But!”

But the Adjective did not emerge. //

As the Adjective is lost in the sentence,

So I am lost in your eyes, ears, nose and throat -

You have enchanted me with a single kiss

Which can never be undone

Until the destruction of language.

At dette kunne vera eit kjærleiksdikt, tok meg heilt på senga. Det fyrste som slo meg, var at det var oppstykka og usamanhengande – og eg elska det! Etter å ha lese gjennom det fleire gonger, gjekk det opp for meg at strofene er kopla saman med tunne trådar. Soleis konkretiserer diktet historia  om den stakkars konjunksjonen som går heilt åleine og ikkje får det som han vil.

Eg liker at diktet minner om både eit lite drama og eit prosanarrativ – jamfør den formelaktige vendinga “One day”, som diktet byrjar med. Teiknsetjinga er inkonsekvent; punktum etter fyrste “for example”, for eksempel, og “sentence” skrivi med stor og liten førebokstav (alluderer det til dei to tydingane åt ordet – “setning” og “dom”? (Ein “dom” er jo opphavleg knytt til kjenslene, slik “sentence” er avleidd av “censeo” – “dømme, tykkje, meine.”)). Meininga åt diktet blir skapt fortløpande; det skuvar seg og humpar framover. Og endar opp som eit nydeleg kjærleiksdikt retta mot eit “You”, i same strofa som eit “I” opptrer for fyrste gong utanfor direkte tale. Ahh! Dette kan eg lesa høgt for meg sjølv til eg døyr, for det sluttar aldri å overraske.