Kjære blogg. I januar lurte eg på å skriva eit nyttårsinnlegg på deg. Men det vart ikkje noko av, inspirasjonen kom ikkje. Ikkje før i dag. Det er nemleg i dag som er nyttår. Det er i dag det er eitt år sidan eg bestemte meg for at eg ikkje hadde det bra og at det var på tide å gjera noko med det. Det er dei siste tolv månadene det har skjedd så mykje at eg mesta ikkje har hatt stunder til å snu meg. Det er det siste året som har vore herleg, spennande, lærerikt, skummelt. Det er det siste året alle sansane har opna seg som blomar om våren, så eg knapt får anda.
Lat meg syna deg det siste årets Zeugma-personae:
Den einsame ulven. Han som reiser åleine til Berlin ei helg fordi han vil. Han som et frukost, lunsj og middag åleine, fordi det er fint. Han som tek sumarjobb på ein ukjend plass og må tala ukjente språk, fordi det er bra. Han som går på festar der han kjenner få, og pratar med dei han vil, fordi dei er bra. Han som verkar tryggare enn han inst inne er.
Han som har eit Vi. Eit Vi med stor V. Litteraturkveldar. Filmkveldar. Nerdekveldar. Nerdedagar! Alt saman med dei finaste folka eg veit om (det er endå fleire av dei). Han som har vorte introdusert for te. For barnelitteratur. For Bollywood-filmar. For telemarksdialekt. For gledene ved å ha briller eller høyreapparat. For Jane Austen. For innandørs piknik. For sære detaljar i norsk mellomaldersoge.
Kjærasten. For slakkline. For Bymarka. For Bodø. For Bo Kaspers. For bacalao. For anatomi i 3D. For apar og ikorn. For det som er vondt og nydeleg på same tid. Og for at eg får vera barn og vaksen med deg på same tid.
Studenten. Han som gjekk frå å vera “studerande” til å grunne over Edgar Schieldrops ord. Han som tok til å vanka på Samfundet. Han som plutseleg fekk gni seg vondskapsfullt i hendene medan han avgjer kva litteraturstudentane skal vera opptekne av ein fredagskveld. Og kva sume av dei skal drøfta når dei har gruppeundervisning. Men han som framleis fekk digga både fransk grammatikk for nerdar og matematikk for dustar.
Litteraten. Han som tok til å prøva seg på poesi igjen. Han som nerdar om tekster. Han som har bøker på bordet, nattbordet, skrivebordet, i vindaugskarmen, stundom på golvet, på lesesalen, i bokskåpet. Han som badar i språket. Og som snart har skrive ein heil bloggpost med gjennomført a-infinitiv.
Kjære året som har gått. Takk for at eg får vera meg og ikkje meg. Du er så fin, og eg gleder meg til du held fram.
Kjære vennen min.
Jeg har lest det innlegget flere ganger i kveld og blir utrolig stolt av deg og rørt hver gang. Det er sterk lesning. Jeg er glad for at du er deg og at du møtte deg selv for et år siden. Og at du fant styrke i deg selv til å gjøre noe med de tingene som ikke var bra. Altfor mange våger ikke å gjøre det. Det krever mot og styrke.
Du fortjener det beste. Jeg unner deg alle gode ting. Du er bra fordi du er deg med alle dine spekter. Livet er steg vi tar for å komme nærmere kjernen i å akseptere det mangfoldet av sider alle mennesker har. Når vi usminket møter oss selv og møter andre med våre lag, både sterke, svake, gode og mindre gode sider, tror jeg vi kommer nærmere å finne vår balanse på livslina. Kanskje er dette en øvelse i å finne ut av hvem vi er.
Jeg er utrolig glad og takknemlig som får kalle deg min venn og som har fått ha deg som samboer dette året. Jeg smiler gjennom tårer når jeg leser dette innlegget. Jeg smiler fordi refleksjonene dine er så vakre, de sier mye om deg, mye om dette året. Og de forteller om vekst. Jeg smiler fordi å se deg sammen med kjæresten, å tulle med deg, å dele litteræresalonger eller filmkvelder med “ viet” vårt, er fantastisk og ikke minst de dypere samtalene våre. Du er et av de fineste menneskene jeg veit om!
Godt nyttår, kjære Per Esben. Du skriver at du gleder deg til det fortsetter og det tror jeg det vil gjøre. Ikke uten stormer og stille farvann, ikke uten motbakke og medbakke. Men kanskje i ettertid skjønner vi at alt måtte til for å styrke beina våre. Kanskje forstår vi at det var det som skulle til for å bygge opp hele mennesket. Og når vi har erfart motbakker, kan vi kanskje med takknemlighet møte medbakke sterkere?
Du har masse flotte ting foran deg. Eventyret som kalles livet venter med alle sine kroker som skal utforskes.
Jeg er veldig glad i deg!
Stor klem til deg.
Det er innlegg som dette som gjer eit vevrit til eit verdefullt skrift: Me fær høva til å fylgja ein ven, eit menneske, ei sjæl i verdi, gjenom dagar og vikor og alle årsens bìl, nært og tett – um skrivaren vil sleppa oss innpå seg – og brådt so ser me kannhenda ting me ikkje såg, av di det var /då/, men no er det /no/ og du knyter sakene saman og letter på lok som fyrr var avstengde, eller åtskilde, og – - – eg veit ikkje kva anna eg skal segja en at eg vart so varm og glad av dette!
Helsing frå ‘veit’
Oj. Dette var vakkert. Vi har snakket om dette, men dette var så vakkert at jeg er helt rørt. Jeg liker hvordan du inndeler året i deler av deg, og hva året har tilført de delene av deg, fremfor i måneder og dager – og jeg liker slutten din, men jeg tror jeg vil presisere den. Året var fint, ja, men du! Du er så fin at det nesten ikke finnes ord.
Superfin tekst, selv om jeg leser den litt i seneste laget. Det kan være skremmende å se tilbake på det år som har vært litt vanskelig. men det kan være ganske fint og.
Jeg kjenner deg godt igjen.
Men hva bedre er (for meg, for det allmenne): jeg kjenner meg godt igjen, også. Det er gode år, der en tar fatt i seg selv og rister til det gjør vondt, og merkelig nok blir morgenkaffen bare bedre av det. Gratulerer med å ha hatt et slikt år, og gratulerer med at du forteller så fint om det at jeg får tårer i øynene.